Vi har nevnt videokunst tidligere og nå skal vi komme tilbake til denne kunstformen. Som sagt utviklet videokunst seg parallelt med utviklingen av videoteknologi. Levende bilder ble brukt som kunstnerisk utrykksmiddel allerede i begynnelsen av 1960 årene, men film er et dyrt materiale som krever dyr teknologi også når det vises frem. Med videoteknologien ble levende bilder tilgjengelig for folk flest og videokameraer ble i løpet av 1980 årene vanlig i veldig mange hjem. Med den digitale revolusjonen vi nå opplever er levende bilder dagligdags, vi filmer til og med med våre telefoner.
En av foregangsfigurene innen videokunst er den amerikanske kunstneren Bill Viola. Blant hans siste verker finner vi en pussig og fascinerende miks av klassisk portrettmaleri og videokunst. Viola fikk ulike mennesker til å stå så stille de overhode kan over flere timer mens han filmet de. Kamera står på et stativ og er aldri i bevegelse og personene står så stille de kan i flere timer i positurer som er helt klassiske portrettpositurer. Viola filmet både enkeltmennesker og grupper på denne måten og resultatet er en underlig opplevelse. Modellene står så stille at ved første øyekast tror du du ser på et maleri, et klassisk portrett (tv-skjermene er rammet inn i klassiske rammer og hengt på veggen som et helt vanlig, innrammet portrett). Når det så går opp for deg at du faktisk står og ser på en film skjer det noe med deg. Du vente på at noe skal skje, men det skjer aldri. Samtidig mens du venter opplever du å bli kjent med modellen på filmen på en måte et maleri aldri har kunnet gjengi. Dette er typisk for Violas kunstverk. Han jobber ofte med tid som et aspekt i sin kunst og et av hans mest kjente verker handler om fødsel og død som to prosesser som står ved siden av hverandre i tid, ikke som to prosesser som av adskilt av et helt liv.